Våren 2012 behandlet Stortinget Stoltenberg II-regjeringens landbruksmelding, og flertallet vedtok å videreføre en politikk der statlige tiltak er avgjørende for utviklingen i næringen. Vedtaket ble fattet i en periode hvor jordbruket utfordres av WTO- og EØS-avtalene, og det er et tiltagende fokus på forbrukerinteresser fremfor produsentinteresser i den politiske debatten. Med utgangspunkt i tre teoretiske perspektiver diskuterer artikkelen hva som er det politiske grunnlaget for denne «konserverende» politikken: Et nyinstitusjonelt perspektiv som vektlegger at institusjoner er vanskelig å endre når det er knyttet sterke verdier og interesser til dem; et konfliktlinjeperspektiv som vektlegger at partier som har sakseierskap til et politikkområde kan få avgjørende innflytelse på politikken, hvis de er attraktive partnere i ulike regjeringsalternativer, og et internasjonaliseringsperspektiv som vektlegger at interesser som opplever at de er truet av handelsliberalisering, har sterkere politisk gjennomslag enn de som tjener på den. Konklusjonen er at den store stabiliteten i politikken kan tilskrives jordbruksforhandlingssystemet som fungerer som en robust og fleksibel institusjon, som utformer nye virkemidler for landbrukspolitikken. Senterpartiet, og dels KrFs deltakelse i regjeringskoalisjoner, har også betydning for den sterke politiske prioriteringen av næringen. Samtidig er det støtte i Arbeiderpartiet og Høyre for bondeorganisasjonenes krav om at Norge skal kunne føre en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammene av internasjonal handelspolitikk. Nøkkelord: Landbrukspolitikk, WTO, EØS, politiske konfliktlinjer, institusjonell teori