Makt- og demokratiutredningen konkluderte for 20 år siden med at det norske folkestyret er under press som følge av blant annet rettsliggjøring, markedsretting og overnasjonal styring. Samtidig påpekte utredningen at Norge er blitt en «oljestat» og problematiserte hva det betyr for forventningene til statens rolle. Mindre problematisert var hva «oljestaten» betyr for utformingen av norsk klima- og miljøpolitikk og håndteringen av det utredningen kalte Norges «klimadilemma». 20 år etter kan vi konstatere at olje og klima har blitt en stadig mer sentral konfliktlinje i norsk politikk, og at klimapolitiske hensyn i økende grad utfordrer oljestaten. Samtidig har den faktiske forvaltningen av oljeressursene endret seg lite, og norsk olje- og gassutvinning er langt høyere i dag enn man forventet for 20 år siden. Hva forteller dette oss om den demokratiske styringen av klimapolitikk og oljeressurser i Norge? For å diskutere dette spørsmålet gjennomgår artikkelen hvordan klimapolitiske krav og målsettinger har utfordret norsk oljepolitikk i løpet av de siste 20 årene, og hvilke politiske endringer disse utfordringene har medført. Gjennomgangen viser at oljepolitikken har blitt sterkt politisert som følge av nye klimakrav, og at dette har gitt økt debatt om den demokratiske styringen av oljeressursene. Flere av metodene som har blitt brukt for å utfordre oljestaten er imidlertid knyttet til nettopp de prosessene som Makt- og demokratiutredningen assosierer med folkestyrets forvitring – overnasjonal styring, markedsretting og rettsliggjøring. Dette åpner for å nyansere Makt- og demokratiutredningens advarsler og å framheve verdien av politisering for aktiv demokratisk debatt og stillingtaken i spørsmål som berører sterke, etablerte næringsinteresser.