Sammendrag Denne artikkelen handler om tre metodologiske utfordringer knyttet til anonymisering, samtykke og detalj-planlagte feltarbeid. Antropologisk forskning er en hermeneutisk, fenomenologisk forskningstradisjon som vektlegger relasjoner, samhandling og mening. I artikkelen hevdes det at antropologer må argumentere med basis i vitenskapsteori for å understreke at vårt fag slik faller innenfor et fortolkende og ikke et positivistisk paradigme. Det argumenteres for at de forskningsetiske retningslinjer for antropologer må ta hensyn til dette. I artikkelen vises eksempler på det motsatte, nemlig at de nye forskningsetiske reglene kan bære preg av en positivistisk tankegang som forsøkes innført også i antropologisk forskning. Vi må fortsette å holde oss innenfor det «fortolkende», hermeneutiske paradigmet, og argumentere for at en tilnærming i sensitive og andre felt kan gjøres uten total anonymisering, fordi vår faglige intensjon er å beskrive og fortolke en virkelighet som er «sann» og ikke fiksjon. Total anonymisering vil vanskeliggjøre forskning på fenomener som rasisme, det «usagte», det tabuiserte og det «skjulte». Vi må også argumentere med basis i vår forskningstradisjon for at det skal være mulig å foreta studier der det er ønskelig å inkludere tredjeparter som vi ikke har rukket/klart å få informert samtykke fra p.g.a. av feltarbeidets dynamikk, varighet og uforutsigbarhet. Den samme argumentasjonen gjelder for inkludering av «tilfeldige, verdifulle hendelser», som kan være avgjørende døråpnere i å bringe fram ny innsikt og kunnskap i sensitive og tabuiserte felt.