Denne studien er et bidrag til performativ musikkforskning, med et pedagogisk utgangspunkt. Metodologisk utforsker forfatterne eksperimentelle innganger til musikkforskning gjennom performance-skriving og collageteknikk. Artikkelen er en studie av på hvilke måter en komponists nærkamp med notefienden, vanskene med å lese og skrive noter, får agens i hennes komposisjon og formidling av musikk. Musikken i studien er komponert til tekster av den norske dikteren Herman Wildenvey, og studien gjør nedslag i tre tidsperioder med et spenn på tre desennier. Gjennom performance-skriving viser forfatterne hvordan notelesingsvanskene både hindrer og utfordrer det kreative arbeidet, og gjennom diffraktiv analyse undersøkes notefiendens agens i tre diffraksjoner: (1) når komponisten skaper melodiene til Wildenveys lyrikk, (2) når sangene blir urfremført og lydfestet, og (3) når komponisten og pianisten performativt utforsker en av sangene i samspill. Studien viser at notelesingsvanskene får betydning for komponistens valg av musikkstil, selvforståelse og kroppslige tilstedeværelse i musikken, og for det musiker-metaspråket som komponist og pianist utvikler i samspillsituasjonen. Studien avdekker gjennom et postperspektiv, inspirert av Barad, hvordan erfaringer fra en tidlig musikkpedagogisk praksis setter spor som har virkning i nåtid. Artikkelen gir også et eksempel på hvordan performativ læring er agent for endring og myndiggjøring i et livslangt perspektiv.